Den vanskelige styringsrenten

– Uenigheten mellom økonomer er ikke så veldig stor. Det er litt som med klimaforskning – noen mener ting som er veldig alternative og de får mye oppmerksomhet, sier professor ved BI, Gisle J. Natvik.  

Han sier at de fleste økonomer faktisk er enige om en del etablerte sannheter når det gjelder rentesetting, selv om det ikke alltid virker sånn.

Ifølge Natvik oppstår uenigheten snarere fordi man av og til må veie ulike behov mot hverandre – spesielt hensynet til inflasjon og til sysselsetting.  

– Det finnes ikke noe fasitsvar på hvilken vekt man skal tillegge det ene eller det andre – det er derfor uenighet om dette i Norge, sier Natvik. 

Da Norges Bank i mai valgte å sette opp renten, førte det til en ganske opphetet debatt. Til tross for at folk flest merker renteøkninger på kroppen, kan det være vanskelig for ikke-økonomer å følge meningsutvekslingen. 

For å forstå den norske rentedebatten, må man først ta et skritt tilbake og sette seg inn i hva styringsrenten egentlig er.  

– Renten er bare en pris, men det er en pris som er styrt av et offentlig organ – sentralbanken, forklarer Natvik, før han fortsetter:  

– Private banker har mulighet til å sette penger inn i sentralbanken. Hvis de skal være villig til å låne ut penger til en privatperson – eller til bedrifter – må de ta en rente som er minst like høy som styringsrenten, hvis ikke er det mer attraktivt å sette pengene inn i sentralbanken, forklarer han. 

– Derfor kan vi si at styringsrenten er pengenes innkjøpspris, legger Natvik til.

Det er sentralbanken selv som avgjør hva renten skal være, og det gjør den på bakgrunn av det mandatet den har fått av politikerne. De overordnede målene for Norges Banks pengepolitikk er å sikre at prisveksten – inflasjonen – holder seg lav og stabil, samt å bidra til høyest mulig sysselsetting. 

Av de to, lav og stabil prisvekst og høy sysselsetting, får hensynet til prisveksten mest oppmerksomhet, ikke minst fordi forholdet mellom inflasjon og rente ofte blir fremstilt som problematisk i mediene. Det er det imidlertid ikke, ifølge Natvik:  

– Når inflasjonen øker, må renten øke for at man skal ha en stabil inflasjon over tid. Det er fullstendig ukontroversielt i økonomifaget, selv om avisene får det til å virke veldig kontroversielt, legger han til.

Norge er likevel i en spesiell situasjon sammenlignet med mange andre land, fordi oljepengene gjør det mulig for Norge å bruke langt mer offentlige ressurser enn de fleste andre land – og høy offentlig pengebruk er en faktor som kan bidra til mer inflasjon.  

Den offentlige pengebruken steg i hele verden under koronapandemien, også i Norge. Men der de fleste andre land har fått kontroll med inflasjonen igjen etter at pandemien var over, har det samme ikke skjedd i Norge.  

Natvik sier at det antakelig har både med offentlig pengebruk og med økt aktivitet i oljesektoren å gjøre.  

– Pandemien førte til mye inflasjon i hele verden, men andre steder, inkludert i våre naboland, har inflasjonen gått ned. Det samme har ikke skjedd i Norge, trolig dels på grunn av den høye offentlige utgiftsveksten og på grunn av det høye aktivitetsnivået i oljesektoren og leverandørindustrien, forklarer Natvik.

Den siste biten i forklaringen på den høye norske inflasjonen, har å gjøre med lønnsoppgjøret og måten lønnsfastsettelsen i Norge foregår på. Lønnsoppgjøret opererer med en såkalt frontfagsmodell, som betyr at de næringene som driver med eksport forhandler om lønn først. Den lønnsveksten de blir enige om, blir førende for hele økonomien.  

Lav kroneverdi, prisvekst i utlandet og mye aktivitet både i leverandørindustri og sektorer som aluminiumseksport, har ført til sterk lønnsøkning. 

– Dette er en viktig del av forklaringen på den særnorske inflasjonen de siste årene, sier Natvik, før han legger til: 

– Spørsmålet er hvorfor lønnsveksten er så høy. Jeg mener at offentlig pengebruk og en aktiv oljesektor er relevante faktorer, sier Natvik.

I debatten som har rast i Norge i vår, er det mange som har pekt på at renten i Norge er langt høyere enn den svenske. Styringsrenten i Sverige er 1,75 prosent, mot 4,25 prosent i Norge. 

Ifølge Lars Kristian Feste, rentesjef i det svenske investeringsselskapet Lannebo, er nettopp lønnsoppgjørene én del av forklaringen på den lave svenske renten. Han forklarer at svensk LO de siste årene har vært svært moderate i sine krav i svenske lønnsoppgjør – noe som i sin tur har begrenset den svenske inflasjonen. 

– Etter den kraftige inflasjonen som fulgte med koronapandemien, var det veldig viktig for svenskene å få tilbake den reelle kjøpekraften. Derfor var den svenske landsorganisasjonen relativt moderat i sine lønnskrav, forklarer Lars Kristian Feste. 

Feste legger til at den svenske finanspolitikken – som den danske – også er mye mer nøktern enn den norske.  

– Både Sverige og Danmark har en veldig stram finanspolitikk og både svenske og danske budsjettunderskudd er derfor blant de laveste i verden, sier Feste, og legger til at Norge har gått motsatt vei. 

– Finanspolitikken som Norge driver er eksepsjonell. Norges statsbudsjett er 30 til 40 prosent større enn Sveriges, men vi har langt mindre befolkning. Dette finansieres via uttak fra oljefondet og skaper press i alle deler av økonomien, påpeker Fest. 

Han sier at Norge har et «åpenbart» inflasjonsproblem. 

– Med en inflasjon på rundt 3,5 prosent, er Norges Bank langt fra målet om å holde inflasjonen på rundt to prosent, påpeker han.  

Til tross for at den norske styringsrenten allerede er høy, tror Feste at den må opp enda mer dersom man skal få kontroll med inflasjonen.  

– Den norske styringsrenta må opp mot fem prosent for å få kontroll, sier han. 

Men å sette opp renten er upopulært – og derfor lite attraktivt fra et politisk ståsted. Det gjelder spesielt i forkant av valg. Da Norges Bank sommeren 2025, like før Stortingsvalget, nokså uventet valgte å sette ned renten, var det derfor mange som hevet øyenbrynene.  

– Senkningen av renten i fjor sommer kom som lyn fra klar himmel, sier Feste.  

Selv om Feste innrømmer at det er vanskelig å se for seg at rentesenkningen kom som et resultat av politiske ordre, sier han at hendelsen viser hvor viktig det er å verne om sentralbankens autonomi i forholdet til politikerne.  

– Folk må forstå at Norges Banks oppgave er å jobbe mot inflasjonsmålet, ikke å være populære, legger han til.

Olav Slettebø, seniorrådgiver i Statistisk Sentralbyrå (SSB), blir av mange fremstilt som en «alternative stemmen» i rentedebatten. Han mener at man i større grad må ta inn over seg den institusjonelle virkeligheten i et land når man velger hvordan man skal styre økonomien.  

– Uenighetene i debatten handler delvis om preferanser for stabil prisvekst kontra høy sysselsetting. Men det handler også om hvordan man tror norsk økonomi fungerer, sier Slettebø.

Slettebø peker på at Norge er et lite land med en svært åpen økonomi, koordinert lønnssetting og en stor offentlig sektor som ikke påvirkes av rentehevinger på samme måte som deler av privat sektor – veldig ulikt for eksempel USA. 

– Teorien om å styre inflasjonen ved å justere renten er utviklet for amerikansk økonomi, og rentehevinger har stor effekt på inflasjonen i USA, men nokså liten effekt på inflasjonen i Norge, sier Slettebø. 

Han forklarer at empirisk forskning viser at en renteøkning på 1 prosentpoeng kun vil dempe norsk inflasjon med 0,2 prosentpoeng.  

– Rentehevinger funker altså, men effekten er svak og bivirkningene kraftige, understreker han. 

Bivirkningen han sikter til, er arbeidsledighet. Når renten heves, vil bedrifter i renteutsatt sektor, for eksempel bygg- og anleggsnæringen, trappe ned. Det fører til økt arbeidsledighet. 

– En annen forskjell på Norge og USA, er aksepten for massearbeidsledighet. I USA aksepterte man på 80-tallet at sentralbanken skjøv kanskje 5-6 millioner mennesker ut i ledighet, for å få inflasjonen ned noen prosentpoeng. Jeg tviler på at den norske befolkningen i dag ville gått med på noe slikt, sier Slettebø.

Slettebø er bekymret for sysselsettingen i Norge. Han peker på at Norge har den dårligste sysselsettingsutviklingen i Europa, nest etter Finland.  

– Regjeringen har ikke bare et inflasjonsmål, men også et sysselsettingsmål, og det er at 82 prosent av befolkningen skal jobbe. Men istedenfor økning, har andelen sysselsatte falt i takt med rentehevingene. Det kan finnes gode argumenter for å prioritere lav inflasjon over høy sysselsetting, men jeg frykter at det vil koste mer enn det smaker, sier Slettebø. 

Slettebø har tatt til orde for en bedre dialog mellom Norges Bank og partene i arbeidslivet for å komme over det han beskriver som en «ulik virkelighetsoppfatning» dem imellom. 

– Jeg tror det må være mulig å få til en bedre løsning enn dagens situasjon. Tenkemåtene ser ut til å være ganske ulike, men det må jo kunne finnes rom for kompromiss, sier han.